I juli 1969 sier vi farvel.

Jeg har følelsen av unntakstilstand. Må vi innstille oss på et liv som blir annerledes enn før? At vi ikke kan reise slik som før? At ikke syke kan få hjelp like raskt som før. Jeg leser om fotballfolkets bekymringer. Hva med vareforsyninger? Vareforsyninger som har kommet med fly? Hva med dem som jobber i Nordsjøen og på Svalbard?

Hvis dette skal vare i måneder og år er det mange som må ordne ting annerledes.

I juli måned 1969 sier vi farvel.

Thor Dahl-bygget (lånt fra bjorvik-haugen.no)

Thor Dahl-bygget (lånt fra bjorvik-haugen.no)

I juli måned 1969 ble jeg dimittert fra marinen. Da hadde jeg avtjent femten måneder i Kongens Klær.

I alle disse månedene snakket vi marinegaster oss i mellom om hva vi skulle gjøre den dagen da vi kunne bestemme over oss selv, men jeg tror vi alle følte en sterk usikkerhetsfølelse da dagen endelig kom.

I femten måneder hadde andre bestemt alt for meg. I femten måneder hadde jeg vært en del av et stort og sterkt fellesskap, et fellesskap der vi kunne snakke om alt med hverandre uten at noen satte spørsmålstegn ved det vi snakket om. Nå skulle dette fellesskapet brytes opp.

Jeg følte meg svært alene og helt tom innvendig. Det var mange å si farvel til om bord i KNM HORTEN, på Haakonsvern og i Bergen.

-          ”Vi sees vel snart igjen?”.

-          ”Ja, selvfølgelig, jeg skal bare hjemom først”.

Jeg sitter på toget på vei hjem til Roar, mor og far. I løpet av de siste femten månedene har jeg hatt noen få dagers permisjon, og før marinen bodde jeg hjemme noen få uker etter at jeg hadde stått om bord i THORSHOLM i nesten to år. Nå sitter jeg på toget og grunner:

-          ”Hjemme er jo ikke hjemme mer. Du er stor gutt nå, Terje”.

Jeg tar opp den boka jeg kjøpte i Bergen, men klarer ikke å konsentrere meg. Jeg må jo tenke fremover:

-          ”Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Alle ungdomskameratene mine er i gang med studier eller jobber, men hva er jeg og hva skal jeg gjøre? Skal jeg fortsette til sjøs? Egentlig har jeg aldri innfunnet meg med at jeg er radiooffiser og sjømann. Dette skulle bare være noe midlertidig inntil jeg bestemte meg for hva jeg skulle bli”.

Jeg vet jo at jeg skal til Horten i morgen for å levere inn klærne og det andre som tilhører Marinen, men hva deretter? Jeg kan jo ta toget til Sandefjord og melde meg på rederikontoret? Akkurat nå føler jeg bare tomhet.

Hjemme hos Roar, mor og far. Jeg har en natts søvn bak meg på gjesterommet i annen etasje. I dag må jeg til Horten for å levere inn alt som jeg har hatt til låns mens jeg var i Marinen. Jeg tar toget. Det er det jeg skal gjøre.

På dimitteringskontoret i Horten. Jeg leverer fra meg alt som jeg har betraktet som mitt i femten måneder til offiseren bak disken. Han smiler:

-          ”Hvordan er det å være fri igjen? Femten måneder uten refs. Ikke dårlig. Da får du diplom. Den kommer i posten sammen med vernepliktsboka, og adressen? Er det den samme som jeg har her?”

Han leser opp adressen til mor og far, og jeg nikker og merker at jeg holder på å grine.

-          ”Herregud, savner jeg marinen? Eller hvorfor føler jeg meg så utafor? Lovet jeg henne i Bergen å komme tilbake? Hvorfor det? Jeg som er livende redd for å binde meg fast til noen. Jeg er jo bare tjueto år gammel og skal jo til sjøs igjen. Ja, det er det jeg skal. Jeg tar toget til Sandefjord og Thor Dahl i morgen og spør om hyre”.

Jeg tenker at livet ikke er så enkelt. De som har lagt faste planer og følger dem, må ha det mye bedre enn jeg har det nå. I hodet mitt er det bare rot. I Marinen var det mye enklere. Da fulgte jeg bare ordrer og gjorde det jeg fikk beskjed om.

Dagen etter sitter jeg på toget til Sandefjord. Hopper av toget på jernbanestasjonen og går raskt ned mot kaia, mot Thor Dahl-bygget. Været er flott, og jeg har bestemt meg for å reise ut til sjøs igjen så raskt jeg kan. Livet er herlig! I morgen skriver jeg brev til Bergen, takker for alt og forteller at jeg reiser ut igjen.

Jeg banker på døren inn til mannskapskontoret i annen etasje i Thor Dahl-bygget, lukker opp døren, går inn og lukker den bak meg. Fredrik ser opp fra skrivebordet og kommer smilende mot meg. Dolven i glassburet hilser med hånden i været. Han ser som vanlig sliten ut.

-          ”Godt du kom nå”, sier Fredrik, mens han åpner lemmen i disken. Han tar meg i armen og nesten skyver meg inn i kafferommet: ”Hvor snart kan du reise?”

-          ”Jeg er klar, så jeg kan reise med en gang”, svarer jeg.

-          ”OK”, sier Fredrik, ”da blir det Thorshov denne gangen, om knapt én uke. Du reiser alene. Det går vel greit, ikke sant?”

Jeg føler meg lettet:

-          ”Hvor skal jeg reise?”

-          ”Det blir sannsynligvis Dahran i Saudi Arabia. Litt langt med et par flybytter, men du ordner det nok greit.”

En time senere er jeg ute på gaten igjen på vei til sjømannslegen for å få vaksinene. I morgen begynner jeg å pakke.

Livet er herlig, igjen.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Explore posts in the same categories: Livshistorie, Marinen

Stikkord:, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Responses are currently closed, but you can trackback from your own site.

1 kommentar on “I juli 1969 sier vi farvel.”

  1. zhouhaijie Sier:

    McCain in the first season wouldjeremy scott shoes get 28.3 points and the adidas jeremy scottLos Angeles lakers beat thejeremy scott wings Washington congress in the finals the title. “None of them can defend George,”adidas wings shoes kundera said, “our tactics is the ball inside the George, if they double, speak to the open teammates, adidas js wings shoesif a one-on-one, George each time all can have it.”

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00